Stålinsekter

Jeg står på den grønnkledde topp
- en god, ubeskrivelig følelse brer seg
fra tær til mitt hode, i hele min kropp.
Jeg trekker inn, og dypt innånder
den sjeldne rene luft, brått blir det stopp.
Jeg sparker av meg dyna, rister på hodet.
Senga mi knirker i det jeg setter meg opp.

Alt var bare en drøm.
En slags surrealistisk strøm.

Jeg går til vinduet, slipper inn lys.
Føler sterkt for å dra utenbys.

Biler så små og grelle,
dem kan jeg ei telle-
de surrer på veiene som døde insekter.
Sjåførene er inni som hjernedøde knekter.

Kranene- de heises i det fjerne,
menn i overall styrer med jernhånd.
Stein på stein ramler ned fra fjell-
ødelagt i stykker, blir naturens rene ånd.
Det som var fantastisk og enormt,
på skala fra topp og rett ned til bånn!

Hus, blokker, enorme bygninger og skyskrapere
skyter opp, som blomster i sommerbrisens hete.
Skjønt disse blomster er uestetiske, uskjønne.
Inneholder mye, men etter sjel må du lenge lete!